No i påskehelga kan vi lesa, høyra og sjå kriminalforteljingar i alle moglege medium, ja til og med på mjølkekartongane vi har på frukostbordet. Vi veit om tragiske hendingar i vårt område som på mange vis kan måla seg med forteljingar vi får presentert som påskekrim. Siri Elisabeth Bernssen, fødd 1990, har skrive ein artikkel om ei slik tragisk hending som fann stad for snart 300 år sidan. Stoffet til artikkelen fann forfattaren i gamle rettsbøker som ho granska då ho i 2017 tok stormaster i rettsvitskap. All den tid det er tale om kriminalsak frå Fjellsokna, kan det vera greitt å få den ut på heimesida til Fjell kulturminnelag no fram mot påske.
Siri Elisabeth Bernssen som er stipendiat ved Universitetet i Bergen, fekk artikkelen publisert i Lokalhistorisk Magasin 1/2020. Historia stod òg på trykk i Havstrilen 2017. Vi legg ut artikkelen på heimesida vår med godkjenning frå forfattaren og Lokalhistorisk Magasin.
God påske.
En dag tidlig i oktober 1732 løp 9 år gamle Nils Monssøn av sted til kirkegården ved Fjell kirke på Sotra, vest for Bergen. Han hadde fått i oppdrag av broren sin å hente en tobakkspipe, som var gjenglemt et eller annet sted i kirkemuren. Mens han lette etter pipen, ble han plutselig oppmerksom på en liten tøybylt som var førsøkt gravd ned under torven like ved våpenhuset. Han våget ikke selv å løsne på bylten for å se hva det kunne være, men fortalte straks om den uvanlige oppdagelsen til moren sin da han kom hjem igjen. Ikke lenge etter var en nabokone på vei opp til kirken for å undersøke hva dette mistenkelige tøystykket kunne være. Den sammensurrede bylten i torven skulle vise seg å være et kvinneforkle. Inne i det grove forkleet, beskyttet av nok en sammensydd linduk, lå det et lite, tilsynelatende nyfødd, guttebarn. Barnet var fullvokst, og utover en blålig farge over hele kroppen, så det ut til å være fullkomment og uten skader. Barnet ble sikret fra åtseldyr, og lagt inn i kirken. I tillegg til presten og hans medhjelpere, ble det deretter besiktiget og undersøkt av flere menn og kvinner. Som et siste hvilested, ble den lille gutten til slutt nedsatt under en planke ved døpefonten.
Spørsmålet om hvor barnet kom fra, og hvem som kunne ha gravlagt et nyfødt barn slik, ble derimot langt ifra lagt dødt. Nettopp dette mysteriet skulle engasjere og ryste lokalsamfunnet i lang tid fremover. Det var duket for en omfattende og krevende kriminalsak.
Utover 15- og 1600-tallet ble det gitt en rekke nye lovregler i Danmark-Norge som regulerte seksuell omgang utenfor ekteskap. I tillegg til økonomiske vanskeligheter og sosial stigmatisering, ble nå både kirkelige og verdslige straffer for å avle «uekte barn» skjerpet. Forsøket på å avgrense seksuell utukt førte likevel til økning i en annen form for kriminelle handlinger. For å slippe unna både de sosiale og strafferettslige følgene begynte kvinner, ofte unge og ressurssvake, å holde graviditeten hemmelig, og trekke seg tilbake til et enslig sted når fødselen nærmet seg. Etter forløsningen gjemte de det naturlig omkomne eller drepte barnet, og holdt frem med hverdagen så godt det lot seg gjøre. Dersom de ble oppdaget, hevdet de fleste at barnet var dødfødt, og at de derfor hadde valgt å skjule det.
Da slike barnedrap ble anerkjent som et økende problem, ble det satt i verk flere tiltak. Allerede i 1555 kom kongen i København med et påbud om at ugifte kvinner skulle undergå en halvårlig inspeksjon, for å avdekke eventuelle utenomekteskapelige svangerskap. De mest inngripende følgene fikk likevel den nye lovreguleringen som kom i 1635. Denne forordningen gjorde ikke bare barnedrap til en egen strafferettslig kategori, skilt fra «manndrap», men likestilte også skjulte barnefødsler med overlagt drap. Dersom en «letfærdig» kvinne fødte uten å tilkalle den «beskikkede» hjelpen, og barnet hennes omkom, skulle dette nå straffes på lik linje som om kvinnen «med villie hafdte ombrakt» barnet sitt. Straffen for slike fødsler i «dølgsmål» ble ved Christian 5. Norske lov i 1687 bestemt til halshugging, og hodet til kvinnen skulle settes på en staur på retterstedet.
Konsekvensen av å skjule svangerskap og fødsel var dermed potensielt fatale. Desperate mennesker gjør, som kjent, likevel desperate handlinger. I de bevarte tingbøkene fra 1600- og 1700- tallet finner vi også at en rekke norske kvinner tiltalt og dømt til døden for slike forhold. Selv om mødrene ofte selv tok livet av barnet, var det flere som likevel hadde et ønske om at den lille i det minste skulle få hvile i vigslet jord. Det teologiske utgangspunktet på dette tidspunktet, var at udøpte barn ikke hadde adgang til himmelriket, og måtte gravlegges utenfor kirkegården. I folketroen konkretiserte denne praksisen seg i stor grad til at frelse ble et spørsmål om gravsted. Om det udøpte barnet fikk hvile i vigslet jord, og aller helst nær alteret inne i kirken, gav dette foreldrene et håp om at det likevel skulle bli akseptert inn i paradis. Det finnes dermed flere historier om små barneskjeletter, trolig både aborterte, selvdøde og drepte, som etter lang tid har dukket opp på uventede steder i og rundt kirker, for eksempel under restaureringsprosjekter.
At barnet som dukket opp ved Fjell kirke til slutt ble lagt under døpefonten, så nært dåpen som mulig, er trolig også et utrykk for denne folkelige oppfatningen av frelsesspørsmålet. Det at gravleggingen ser ut til å ha skjedd med presten sin viten og velsignelse, er likevel oppsiktsvekkende. Geistlige er nemlig kjent for å ha motarbeidet denne praksisen, ettersom de med sin teologiske bakgrunn så på fenomenet som ren overtro.
16. desember 1732 ble retten samlet til en ekstraordinær samling på tingstedet Brattholmen, for å behandle saken om det døde barnet. Til stede var den lovkyndige sorenskriveren, åtte oppnevnte meddomsmenn, og fogden. Sistnevnte hadde stevnet en rekke vitne som skulle forklare seg om forholdene rundt barnefunnet, og om hvem moren til barnet kunne være.
Etter at de fremmøte vitnene var registrert, ble hver av dem kalt opp etter tur. Førstemann ut var den unge Nils Monssønn, som med egne ord forklarte hvorfor han hadde vært på kirkegården, og hvordan han hadde oppdaget barnet. Også moren hans ble bedt om å forklare seg om det som umiddelbart ble sagt og gjort. Videre fulgte vitnemålene til de ulike personene som hadde fått høre om funnet, var med å grave frem barneliket, og de som i etterkant hadde besiktiget det slik loven foreskrev. Alle fortalte de det samme, nemlig at barnet var et fullt utvokst guttebarn, uten synlige skader som gav mistanke om drap.
At det i utgangspunktet ikke syntes å ha skjedd et drap, var som vist likevel på langt nær det samme som at det ikke hadde blitt utført en alvorlig kriminell handling. Den strenge lovreguleringen, trolig kombinert med den allmenne oppfatningen om at dersom ikke samfunnet straffet synderen, kom Gud selv til å straffe samfunnet, hadde raskt utløst en rykteflom i bygda om hvem barnemoren kunne være.
Det første sporet i rettens jakt på barnets mor, ble åpenbart da Nils Ulvesetter ble bedt om å vitne. Nils kunne nemlig opplyse at han hadde blitt fortalt av sin kone Barbro, at nabokona Johanne hadde nevnt, at moren til det funnet barnet måtte være enken som bodde på Lokøyna, Anne Larsdatter. Han hadde siden selv vært ute på øya og diskutert saken med en annen bonde der, Christian. Christian kunne da fortelle at tjenestepiken hans, Marte, en tid tilbake hadde arbeidet ute i marken ikke langt fra Anne, og da hun kom hjem, fortalte hun at enken hadde lagt syk og svak. Som Nils, mistenkte derfor også han at det kunne være Anne som hadde født og gravlagt barnet i skjul.
Allerede i det første vitnemålet om Anne indikerer den flerleddede informasjonen at retten her stod ovenfor en sak med mange involverte. Det skulle også vise seg å bli en massiv oppgave å nøste opp i hvor de ulike opplysningene kom fra, og om disse var tuftet på fakta, eller simpelthen var rykter og sladder.
Flere vitner ble avhørt. Alle fortalte de imidlertid det samme; de hadde hørt av noen, som hadde hørt av noen, at Anne på Lokøyna var barnets mor. De fleste kunne likevel ikke gi andre opplysninger enn dette, og kunne heller ikke si sikkert hvor denne informasjonen opprinnelig kom fra. På grunnlag av vitnemålet fra Nils Nilssønn, synes det som om en nøkkel til å verifisere opplysningene kunne være tjenestepiken Marte.
Da Marte endelig ble kalt frem, oppstod det tilsynelatende likevel noe forvirring rundt de opplysningene hun skulle være opphavet til. Marte forklarte kort at ja, hun hadde vært i marken den omtalte dagen, og ja, hun hadde hørt av Anne sin egen tjenestepike at hun hadde lagt syk om natten. Men hun kunne ikke huske at det ble nevnt hvilken sykdom hun hadde hatt, og hun avviste at hun selv hadde sett noe til et nyfødt barn, eller hatt mistanke om at Anne hadde vært gravid. Anne sin egen tjenestejente Ane bekreftet etterpå i stor grad Marte sin versjon av ordvekslingen dem imellom, men la til sykdommen hadde vært en hodepine. Hun hadde selv lagt hos Anne den aktuelle natten, men var stått opp tidligere, ettersom matmoren fremdeles var dårlig.
Etter disse to vitnemålene fremstod saken mot enken Anne i utgangspunktet relativt svak. Dersom Marte var opphavet til alle ryktene som gikk, synes det som om det hele var bygget på en stor misforståelse og feiltolking av opplysninger. Til tross for oppklaringen, ser retten likevel ikke ut til å ha slått seg helt til ro med en slik bortforklaring av den angivelige barnefødselen. Kanskje fordi ryktet om Anne var det eneste sporet de hadde, og vitnene allerede var innkalt, valgte de å følge tråden ytterligere. Forklaringene synes imidlertid å være den samme; Vitnene hadde hørt at Anne skulle være mor til barnet, men visste ikke hvor opplysningene opprinnelig stammet fra. Noen av vitnene presiserte også at de slett ikke hadde noen mistanke om at Anne skulle ha vært med barn.
En opplysning som derimot nok en gang ser ut til å ha satt ett sterkt søkelys på Anne, kom frem da nabodrengen hennes, 20 år gamle Johannes Olsen, ble bedt om å forklare seg. For det første forteller han som resten, at han ikke har videre opplysninger om hvor vidt enkekonen skulle ha vært barselssyk, utover det han hadde blitt fortalt av andre. Imidlertid hadde han en stund tilbake slått følge med Anne et stykke på veien som ledet til kirken. Hun hadde da hatt med seg en bylt som hun bar på ryggen, som hun forklarte at var brød som hun skulle ta med til sin mor. Dette skjedde likevel før kornet var tatt inn om høsten, og ettersom knyttet var bundet sammen i begge ender, hadde han ikke selv sett hva hun bar med seg. De hadde skilt lag siden han skulle videre til fjells, og han visste ikke mer enn at hun hadde fortsatt videre nord mot kirken.
Opplysningen fra Johannes synes å ha blitt ansett som svært interessant. Samtlige vitner som forklarer seg i etterkant, blir nemlig ikke bare forhørt om de visste noe om Annes graviditet, men forklarer seg også om de selv hadde sett Anne, eller hørt noe om at hun hadde blitt observert på vei mot kirken. For de fleste virker dette å være ny informasjon, og de har dermed lite å komme med. Mistanken som for bare noen få vitnemål siden fremstod som en opplagt misforståelse, ble likevel blåst ytterligere liv i da Hans Iversen Fjeld trår frem for retten. Han bekreftet Johannes sin opplysning, og hadde selv sett Anne på veien fra sør til nord for kirken, med en bylt under armen. Han kunne videre opplyse at dette skjedde dagen før mikkelsaften, 28. september, noe som bare var 5 dager før barnet i torven ble oppdaget. Mistanken mot Anne ble også ytterlige styrket ved en opplysning om at hun skulle være forlovet med en mann fra naboøya Syltøyna, Ole. Forlovelsen skulle ha blitt inngått 2-3 uker etter St. Hans samme år, men noe bryllup hadde ikke funnet sted.
Grovt sett synes bygdefolket etter dette å ha vært delt i to leire. Selv om det klare flertallet sa at de hadde hørt det alvorlige rykte, ser det ut til å være et relativt klart skille mellom de som selv syntes å tro at Anne var skyldig, og de som eksplisitt påpekte at de ikke hadde hatt noen mistanke til at hun i det hele skal ha vært med barn. Det kan være interessant å spekulere i hva årsaken til de sprikende versjonene kan skyldes. Er det de to unge tjenestejentene og bygdefolket sin lojalitet og en plutselig erkjennelse av konsekvensene som nå fikk dem til å gå god for at Anne slett ikke hadde vært gravid eller lagt med fødselssmerter? Kan det ha vært noen i bygden som med viten og vilje bidro til å vri en uskyldig opplysning til ondsinnet sladder? Eller var beskyldningene rett og slett resultatet av et lokalsamfunn som ble presset til å finne og avsløre en av sine egne, og de forhastede konklusjonene dette lett kan medføre?
Rettens formann ser også ut til å ha vært usikker. Rettsaken ble nemlig utsatt til vårtinget, med den begrunnelsen at flere vitner må innkalles i saken.
Når retten igjen samles 23. mars 1733 møtte en rekke nye vitner for å forklare seg om sin rolle i saken. Ole Hansen, forloveden til Anne, blir likevel opplyst å ligge syk, og kunne derfor ikke møte. Fra de oppmøtte kom det for det første ytterligere forklaringer som åpenbart basertes på det rykte om Anne sin sykdom som hadde gått i bygda de siste månedene. Opplysningene som kom frem i retten under forrige ting hadde likevel også åpenbart versert i lokalmiljøet, for flere av de nye vitnene kunne også legge til at de har hørt om Anne sin tur i retning kirkegården.
Tilsynelatende hadde retten denne gangen tatt ytterligere grep for å få klarhet i om Anne virkelig var på vei til sin mor den aktuelle dagen i slutten av september, og kalt inn vitner fra et stort geografisk område. Flere personer boende på Kobbeltveit, like over fjorden for morens gård på Fonnes, var nemlig også kalt inn for å avhøres om Anne hadde passerte der. Til Annes forsvar forklarte en av beboerne der, Anders Nielsen, at Anne visselig hadde dukket opp og bedt ham om å frakte henne over til Fonnes i båt en dag rundt mikkelsaften. Han presiserer videre, at hun da måtte ha passert nord for kirken med god margin, og fremdeles hadde en bylt med seg som hun forklarte var brød. Også broren til Anders bekreftet å ha sett henne der denne dagen.
Med disse opplysningene ble retten utsatt en siste gang. De mange vitnemålene, og kanskje særlig spørsmålet om Ole Hansen sin rolle, synes å ha gitt retten mye å prosessere. Fogden på sin side får innført i tingboken at han til neste samling ønsker kopi av alle dokumenter, for å kunne gjøre nøye vurderinger av sakens beskaffenhet. Dessuten blir de manglende vitnene nok en gang pålagt å møte.
17. oktober ble retten samlet for siste gang angående saken mot Anne Larsdatter. Det hadde da gått over ett år siden det døde spedbarnet ble funnet, og tiden for å avsløre hvem som plasserte det der, holdt definitivt på å renne ut. I retten møter syv vitner for avhør. De seks første blir utspurt om de kjenner til Ole Hansen, og hvor vidt de vet noe om hans tid på Anne Larsdatters gård. Av de korte svarene går det fram at Ole skal ha tjent på gården til Anne i et års tid, og deretter reist videre.
Ole Hansen selv var den siste som blir tatt under ed. Han fortalte da at det hadde vært en enighet om at han skulle være i tjeneste hos Anne i et halvt år, og da skulle han i utgangspunktet «have Hende». Istedenfor hadde han tjent ett år til endes, før arbeidsforholdet, og tilsynelatende også forholdet mellom de to, opphørte. Han visste ikke noe om at hun skulle ha vært med barn.
Etter ett år, tre rettsmøter, og over 70 vitnemål blir Anne spurt om hun selv har noe å tilføre i saken. Svaret er innført i rettsprotokollen som ett enkelt ord: «Ney».
Her avsluttes saken om det makabre og sørgelige funnet til unge Nils Monssøn. Selv om retten gjorde en svært omhyggelig innsats for å avdekke hvem moren til barnet kunne være, innså også fogden at ryktene som verserte neppe kunne være noe mer enn nettopp rykter, og at ingen av opplysningene som var fremkommet «i ringeste Maade over beviist Hende at Være skyldlig udi denne Sag». Saken mot henne ble dermed frafalt, og hun gikk helt fri.
Det lille guttebarnet ved Fjell kirke er ikke siden nevnt i tingbøkene, og trolig både var og forble det dermed foreldreløst i myndighetenes øyne. Selv om det neppe var til trøst for den beskylte Anne, kan det store fokuset på henne ha vært avgjørende for at den virkelige barnemoren aldri ble oppdaget, og dermed beholdt livet. Nesten 300 år etter at saken var oppe på bygdetinget, er det naturligvis ikke mulig å si noe sikkert om hvem som faktisk var moren til barnet. Statistikken fra andre avdekkede saker fra 1700-tallet viser likevel at disse mødrene i all hovedsak var ressurssvake tjenestejenter, ofte gravid med gifte menn, og uten mulighet til å oppfostre et barn. Under press og i ren desperasjon fremstod trolig det å skjule fødselen sin som det eneste reelle alternativet for mange av disse unge kvinnene.
Selv om den rettslige prosessen i den omtalte saken er svært omfattende og spesiell, er kjernen i saken mot Anne Larsdatter derfor langt fra unik. Utfallet viser også at langt i fra alle slike «barnemordersker» ble tatt, og trolig eksisterer det store mørketall for tilfeller der kvinnene med hell klarte å skjule barna. De ukjente mødrene måtte dermed bære anger, sorg, og frykten for å bli oppdaget alene. Kanskje gjorde likevel vissheten om at barnet hennes tross alt fikk hvile under døpefonten i Fjell kirke, byrden til akkurat denne moren noe lettere å bære.